Pheeew, endelig kan jeg puste litt. Dagen i dag har flydd avsted, fylt opp med alt i fra hagearbeid til boksing. Det hele startet med en deilig frokost etterfylt av en kort kjøretur ned til treningssenteret. Der ventet en tung intervall økt med boksesekken, etterfulgt av noen burpees inni mellom hver runde. En liten time og en kliss våt t-skjorte senere, danset jeg glad og fornøyd ut av helsestudioet. Etter de intervallene var det ingenting annet enn burger som fristet, så da dro vi en tur innom Sion. Etter en deilig lunsj på Giorgo Café (anbefales!), tuslet vi litt rundt i butikker. Deretter dro vi hjem igjen, og tok på oss gartner hanskene for å hjelpe til ute i hagen. Etter en liten time i solsteiken, var hagen ferdig rakt og vi så oss fornøyd med det vi hadde gjort. Så da var det bare å hoppe i dusjen, før jeg klorte meg i hjel av gress som lå og kilte på kroppen. Nå sitter Loïc og meg klistret inntil hverandre på hver sin Mac etter å ha gaflet innpå et lass med grillet laks! Så nå skal jeg se om jeg finner en god lørdags film, for å ta tankene litt bort i fra alt som foregår utenfor vinduet mitt… Jepp, det lyner og tordner, ikke min favoritt for å si det sånn.
God lørdags kveld alle <3 

// Pheeew, finally I can breath a bit. This day has gone by so quick, filled with everything from gardening to boxing. It all started with a nice breakfast, follow by a short drive to the fitness. I had planned a boxing intervall session, with a few burpees in between each round. An hour and a wet t-shirt later, I found myself dancing out of the gym. After those intervals there was nothing more I wanted than a greasy burger, so we stopped in Sion for lunch. After a lovely lunch at Girogo Café (which I TOTALLY recommend), we looked in a few stores. After that we went home, and put on some gardening gloves to help outside in the garden. After a short hour in the sun, the garden was finished and we were happy with the result. So then I had to jump in the shower, before I scratched myself to death of all the grass that kept tickling on my skin. Now Loïc and me are sitting next to each other on each our computer, after eating lots of grilled salmon! So now I’ll see if I find a good movie to end this day with, to take my mind off what’s actually going on outside my window… Yep, its lightning and thunder, lets just say it’s not my favorite.
Happy Saturday <3

God fredag alle sammen! I dag sto vi opp klokken syv da Loïc og Melanie skulle på fotoshoot i Zürich. Jeg takket pent nei til tilbudet om å bli med, så jeg kunne utforske Hérémence litt mer på egenhånd. Etter en deilig frokost, hoppet jeg i treningstøyet og gikk ut på en joggetur omringet av vakker sveitsisk natur. Det skal nemlig skye over litt senere i dag, så da ville jeg nyte de gylne morgentimene med litt sol. Etter rundt 7,4 km var jeg tilbake igjen, svett og utslitt. Så da hoppet i dusjen, og voilà her sitter jeg nydusjet og fresh! Jeg har ingen store planer i dag, så da tenker jeg å bli med en liten tur ned til Sion med mammaen til Loïc. Utenom det er agendaen tom, så jeg skal prøve å kose meg på best mulig måte før Loïc og Melanie kommer tilbake sent i kveld. Da ønsker jeg dere alle en riktig god fredag, så skrives vi i morgen.

// Happy Friday everyone! Today we woke up at seven, cause Loïc and Melanie are going on a photoshoot in Zürich. I nicely declined the offer of coming with, so I could explore Hérémence a bit more on my own. After a lovely breakfast, I jumped into some training clothes and went out for a run surrounded by beautiful Swiss nature. The forecast doesn’t look to good later on, so that’s why I went for an early morning run, to enjoy the sun while I could. After 7,4 km I was back at the house, sweaty and exhausted. So then I took a shower, and voilà here I am, fresh and clean! I have no big plans today, so I’m gonna join Loïc’s mom down to Sion. Except from that my agenda is clear, so I’ll try to enjoy as much as possible before Loïc and Melanie arrives late tonight. So I wish you all a great Friday, and we’ll talk tomorrow. 

A bit of mixed emotions on the way up… 

But I had such a nice support from both Melanie in front and Loïc in the back <3 

JEG KLARTE DET. Herlighet for en befriende følelse. Det er sikkert ikke noe «big deal» for andre, men for meg var det en stor seier i seg selv. Ja, jeg fullførte en Via Ferrata. Jeg vet at det var en enkel en, men allikevel… enkel eller ei, jeg klarte det. Vanligvis har jeg ikke høydeskrekk, men det er noe med det er å måtte sikre seg selv som setter meg helt ut av spill. Det har alltid vært sånn, helt fra jeg var liten ut av. Alle hang og dinglet i hinderløyper, mens jeg slet ofte litt mer. Jeg har alltid måtte prøve ting ti ganger før jeg er komfortabel med det, det kan nemlig mamma og pappa skrive under på. Jeg husker det som om det var i går, den gangen jeg skulle ta av støttehjulene på sykkelen min. Etter et par runder nede på grusbanen i Spondalen, så ga mamma slipp på meg. Jeg innså ikke at jeg sykle alene, helt til jeg snudde meg og så mamma på andre siden av fotball banen. Det førte til en ren Tour de France velt, og et par dager til med støttehjul, bare for sikkerhetsskyld, haha! Maria har alltid vært den «gale» og jeg har alltid vært den litt mer forsiktige typen. Etter en litt røff start med et par tårer og litt høye skuldre, så klarte jeg det. Jeg kom meg til toppen, og det er jeg super stolt over meg selv for. Det viser at jeg kan sååå mye mer enn jeg innbiller meg selv. 

// I DID IT. Oh my, what a relieving feeling. Many of you must think its no big deal, but for me it was. Yes, I climbed my first Via Ferrata. I know it was a simple one, but anyways… simple or so, I did it. Normally I’m not afraid of heights, but there’s something about me being in charge of my own safety that I don’t like. It’s always been like that, ever since I was little. Everyone used to have so much fun in obstacle courses, but I usually struggled a bit more. I’ve always been the kind of person who needs to test something out ten times before I’m comfortable with it, I’m sure my mom and dad can easily confirm that. Haha I remember so well when it was time to take away the support wheels on my bike. After a few laps on a gravel soccer field, my mom stopped helping me. I didn’t realized that I was biking on my own, until I turned around and saw mom on the other side of the soccer field. Which led to a Tour de France crash and a few more days with support wheels, just in case, haha! Maria’s always been the «crazy» type, and I’m more the cautious type. So after a rough start with a couple of tears, I made it. I got all the way to the top, and I am so proud of myself for that. It shows me that I’m capable of sooo much more than what I think.