Browsing Category

Thoughts

@Thoughts

NO RAIN, NO FLOWERS

september 27, 2017

 Høsten er både vakker og brutal. Én solskinnsdag kan gi så mye glede, og én regnværsdag kan gi så mye sorg. Den siste tiden har jeg nok mest erfart det siste. Alt jeg skulle ha gjort. Alt jeg har gått glipp av. Alt jeg ikke har oppnådd. Jeg er jo en person som kan skape storm i et vannglass, men som oftest foregår det på innsiden. Inni meg ulmer det av følelser. Følelser som er så vonde. Jeg er både min egen bestevenn og fiende. I det siste har jeg vært min egen fiende. Om og om igjen, drar jeg meg selv ned. Ét avvik, er alt som skal til. Det kan være så lite som en joggetur som ikke blir innfridd, en vaskemaskin som ikke blir tømt eller et kapittel som ikke blir lest til morgendagens forelesning. Små ting, som føles store for meg. Det er så lett å falle inn i «flink pike» syndromet. Drømme seg bort i perfekte hverdager på sosiale medier, og grave seg ned i egen misnøye. Så bevisst som jeg er blitt, går jeg likevel i egne feller. Misforstå meg rett, jeg er takknemlig for det livet jeg har. De tunge dagene gjør at jeg setter så utrolig pris på de gode. Men jeg skal ikke legge skjul på at livet mitt ikke er som jeg forestilte meg da jeg var seks år, ikke det at jeg lider av den grunn. Men av og til lengter jeg fortsatt etter det livet jeg aldri fikk….

Har du det sånn av og til?



The fall is both beautiful and brutal. One day of sunshine can give so much joy, and one rainy day can give so much sorrow. I’ve been experiencing the last one a lot lately. Everything I should’ve done. Everything I’ve missed out on. Everything I haven’t achieved. I’m a person that can create a storm in a glass of water, but usually on the inside. The emotions smolders inside of me. Painful emotions. I’m both my own bestfriend and enemy. Lately I’ve only been my own enemy. Over and over again, I drag myself down. One deviation, is all that it takes. It may be as little as skipping a run, avoiding the dirty laundry or not reading a chapter for school. Little things, that feels big for me. It’s so easy to fall into the «good girl» syndrome. Dream about the perfect life on social media, and drown in misery. As conscious as I’ve become, I still fall into my own traps. Don’t get me wrong, I’m grateful for the life I have. The bad days really makes me appreciate the good ones. But I can’t hide the fact that my life isn’t as I pictured when I was six years old, even though I’m not suffering for that reason. But sometimes I still catch myself, longing for the life I never got…. 

Do you ever feel that way?

@Thoughts @Uncategorized

HARDER THAN I EXPECTED…

september 19, 2017

Siste tiden har vært fryktelig travel, både med kjæreste-besøk og skole. Vi har holdt på med et gruppe prosjekt som vi skal prestere på Elvelangs på torsdag, så det blir spennende! Etter ti herlige dager med litt kjæreste tid, svingte jeg Loïc innom flyplassen tidlig lørdags morgen. Jeg skal ikke legge skjul på at det var litt tyngre enn forventet. Det er så lett å venne seg til det å ha en person rundt seg, helt til realiteten slår inn og du står på Gardermoen og kysser farvel. I tillegg har energien vært litt dalende, så jeg var vel mer sårbar enn normalt. Høsten har alltid vært spesiell for meg, og innerst inne vet jeg at kroppen føler på det samme. Det var nettop denne årstiden som utløste et av mine største mareritt, og lot meg bli sengeliggende i hele seks måneder. Så jeg er bevisst på at høsten er mer utfordrende enn de andre årstidene. Energien blir automatisk lavere, uavhengig av aktivitetsnivå, og jeg blir mer sårbar. Når luften blir kvassere og høstfargene popper frem, er det naturlig for meg at kroppen reagerer. Tenk deg om, hva husker du best av positive opplevelser og negative? For meg er det negative dominerende, og jeg tror du føler det samme. Derfor er det viktig å håndtere følelser, slik at du kan gi kroppen muligheten til å endre de negative opplevelsene.

Si at du har faller ned trappene hjemme, da vil du automatisk assosiere trapper med en negativ følelse. Hvis du håndterer denne, og går trapper igjen. Så vil kroppen din få en helt annen opplevelse, og du vil ikke lengre trigge den frykten i deg for å falle igjen. Og når du har overvunnet frykten, så er sannsynligheten for at det skjer igjen, minimal. Prøv selv, du vil bli overrasket! 



It’s been a few busy weeks with both boyfriend visit and school. We’ve been doing this group project that we are gonna present this Thursday at an event called Elvelangs (a river walk by torchlight), so that’s exciting! After ten lovely days with Loïc, it was time for him to leave again on Saturday morning. I’m not gonna hide the fact that it was a lot harder than I’d expected. It’s so easy to get used to having someone around, but then reality kicks in and you’re standing at the airport kissing goodbye. In addition to that, my energy’s been a little low lately, so I guess I was a bit more vulnerable than normally. The fall has always been special to me, and deep down my body feels the same. It was precisely this time of the year where my greatest nightmare came alive, and I was bedridden for six whole months. So I’m always a bit more conscious about the fall. My energy automatically lowers, regardless of my activity level, and I get more vulnerable. When the air gets crispier and the fall colors pops out, its natural for me that the body reacts the way it does. Think about it, do you remember the positive or the negative experiences the best? For me, the negative ones dominates, and I think you feel the same. That’s why its important to deal with your emotions, like that you can give your body the opportunity to change the experience.

Let’s say you fell down the stairs at home one time, then you’ll automatically associate the stairs with a negative emotion. If you deal with this emotion, and walk the stairs again. Your body will experience something else, and you’ll no longer trigger the fear for falling down the stairs again. When you’ve overcome this fear, the chances of it happening again, is minimal. Try yourself, you’ll be surprised! 

 

@Thoughts

LEARN TO LET GO

september 2, 2017

  

I skrivende stund sitter jeg rullet opp på sofaen i et teppe med en fargeleggingsbok foran meg. Håret står i hytt og pine, og brillene er langt nede på nesen. Lukten av nystekte rundstykker rommer stuen, og solstråler titter forsiktig inn vinduet. Det er lørdag, endelig. En hektisk uke er over, og skuldrene mine holder gradvis på å synke. Jeg sitter igjen med mange inntrykk, noe som tærer litt på energien min kjenner jeg. I det siste har jeg følt litt på det der å måtte prestere, den indre viljen som dukker opp inni meg. Jeg vil så gjerne gjøre alt perfekt, samtidig som jeg må tillate meg selv å la ting være litt uperfekt i blant. Vi har allerede begynt på vårt første prosjekt som avsluttes med en eksamen i slutten av september, og jeg kjenner hjernen min allerede er langt frem i tid. Hva om jeg ikke består? Hva om prosjektet feiler? Hva om jeg er den som svikter? Noen ganger må jeg bare lære meg å gi slipp, leve i nuet.  Gjøre litt som Baloo… ta livet som det faller seg. Jeg vet at jeg er sterk nok til å overkomme alt, så da må jeg bare lære meg å stole på det. Finne styrke i det å være sterk, istedenfor å finne svakheter. Et par tanker fra meg en lørdags morgen, så ønsker jeg dere alle en nydelig lørdag <3 

// As we speak, I’m sitting wrapped up at the couch in a blanket with a coloring book in front of me. My hair is everywhere, and my glasses are sliding down my nose. The smell of freshly baked rolls is filling the living room, and the sun gently peaks in through the window. It’s Saturday, finally. A hectic week is over, and my shoulders are slowly coming down. I’m left with many impressions, which affects my energy a bit. Lately I’ve been struggling a bit with my expectations to succeed, that inner fighter that pops up inside of me. I always want everything to be perfect, at the same time as I need to let things be a bit imperfect sometimes. We’ve already started our first project which ends with an exam in the end of September, and I’m noticing that my brain is already far ahead of me. What if I dont pass it? What if the project fails? What if I’m the one failing? Sometimes I just gotta learn to let things go, live in the moment. Like Baloo… where the bare necessities of life will come to you. I know I’m strong enough to handle everything, so I just gotta learn to trust it. Find strength in being strong, instead of seeking weakness. A few thoughts from me on a Saturday morning, and I wish you all a lovely Saturday <3

@Thoughts

NEVER FAKE IT TIL YOU MAKE IT

august 15, 2017

Jeg har ofte fått høre «fake it til you make it», altså at du bare skal late som at du har det fint helt til du faktisk kommer deg igjennom det. Dette er et ordtak jeg sjeldent har likt, og jeg kan aldri forestille meg selv å late som om jeg har det bra hvis jeg ikke har det. Jeg kommer aldri til å undertrykke det jeg føler, for det har jeg gjort nok av i mitt liv. Å undertrykke følelser er vel det som faktisk gjorde meg syk i utgangspunktet.

Så i går var det duket for fadderuke, og jeg følte meg relativt klar. Jeg marsjerte inn i Kuba parken, registrerte meg, og fant min faddergruppe. Etter å ha samlet alle omsider, så var det rett på vors hos fadderne. Jeg kjente fort at det ikke var noe for meg, og fikk kalde føtter. Etter en liten spasertur i byen, mannet jeg meg opp for å gi det en sjanse. Det eneste som møtte meg i den leiligheten var skuffelse, for å være helt ærlig. Skuffelse for at jeg ikke fant noen likesinnede, skuffelse for at jeg ikke passet inn og ren skuffelse fordi dette var noe jeg hadde gledet meg til lenge. Jeg skjønner at dette er en fadderuke, og at ting skal bare være «laid back», men jeg hadde bare forventet litt mer. Litt mer kreativitet og litt flere aktiviteter. Men på en annen side, så dømmer jeg ingen. Jeg skulle gjerne ønske jeg likte alkohol og var litt mer utadvendt, men det er jeg ikke. Og det er helt greit for min del. Vi er alle unike på hver vår måte, og dette er vel min unike måte. Men hey! Jeg har ikke gitt opp enda, og prøver meg igjen i dag. Og kanskje det går bedre i dag? Hvem vet, alt jeg vet er at jeg vil fortsette å være meg selv. 

// I’ve often had people telling me «fake it til you make it», that you should just pretend that you are fine until you get through it. This is a quote that I’ve never been really fond of, and I can’t imagine myself telling people I’m fine if I’m not. I’m never gonna hide my feelings, cause I’ve done enough of that throughout my life. To suppress feelings is actually what got me sick in the first place. 

So yesterday it was time for «fadderuke» (a week before school were you get to know the people you are gonna go to school with), and I felt pretty ready. So I marched into Kuba parken (a park at Grünerløkka), got signed up and found my «fadder» group (we get divided into different groups). After everyone had arrived, we went straight to our group leaders apartment for a pre party. I could tell this wasn’t for me, and I got cold feets. After a stroll in the city, I encouraged myself and gave it a try. The only thing I felt in that apartment was disappointment, to be honest. Disappointed that I didn’t meet anyone like me, disappointed that I didn’t fit in and disappointed cause this was something I had been looking forward to. I get that it’s only a «fadderuke», and things are supposed to be very «laid back», but I just expected a little bit more. A little bit more creativity and a few more activities. But on the other side, I don’t judge anyone. I wish I liked alcohol as well as others and was a bit more outgoing, but I’m not. And that’s ok for me. We are all unique in our own way, and I guess this is my way. But hey! I haven’t given up hope yet, and I’m gonna try again today. And maybe its gonna go better? Who knows, all I know is that I’m gonna keep being me. 

@Thoughts

JEG VIL BARE VÆRE RIKKE

august 8, 2017

 Jeg lovde meg selv å ikke la meg rive med, allikevel gjorde jeg det. 
Jeg lovde meg selv å være sårbar, allikevel valgte jeg å lukke meg. 
Jeg lovde meg selv å drite i andres mening, allikevel gjorde jeg ikke det.


Om og om igjen går vi på trynet, både du og jeg. Dagens samfunnet får frem det verste i oss, isteden for å fokusere på det beste. Kropp, prestasjoner, yrker, inntekt, hus, båt, bil… når skal det stoppe? Når skal mennesker få være mennesker, uten å måtte prestere. Når skal mennesker få være mennesker, uten å sammenlignes. Og når skal mennesker få være mennesker, uten filter. Jeg kjenner jeg er så lei, ikke bare samfunnet. Jeg er så lei av å gå i samme felle gang på gang. Jeg er så lei av å føle press. Jeg er så lei av å skjule det jeg egentlig føler. Jeg vil være Rikke, og Rikke skal være bra nok for meg. Jeg vil dele tankene og følelsene mine, uten å være redd for hva andre syntes. Mine tanker og følelser definerer meg, uten de ville jeg vært fortapt. For hvordan skulle jeg da kunne bli lykkelig, hvis jeg ikke følte noe som helst?

Den siste uken har jeg tenkt mye, kanskje litt for mye. Bloggen min begynte å føles overfladisk, og jeg fikk ikke frem det jeg egentlig ville si. Frykten for hva andre kom til å syntes stoppet meg, nok en gang. Og da sklei hele hensikten med bloggen ut. For jeg vil jo formidle, jeg vil dele det jeg har å dele. Jeg har ikke noe interesse av å dele hva jeg har på meg i dag og hva jeg skal trene i morgen, det som er viktig for meg er hva jeg føler fra dag til dag. Hvordan jeg velger å se motstand, enten som en utfordring eller et nederlag. Alt ut i fra hvilket humør og tilstand jeg er i. Og det er dette jeg vil dele med dere, for det er dette jeg brenner for.

Med det kommer jeg til å blogge når jeg føler for å blogge. Jeg vil ikke tvinge frem noe som ikke er der. Det er viktig for meg at jeg føler meg inspirert til å blogge, ellers har det en tendens til å bli overfladisk.
Så hvis du lurer på når bloggen er oppdatert, så er det bare å følge meg på Instagram HER

@Thoughts

OVERWHELMING THOUGHTS

juli 24, 2017
Pictures borrowed from Pinterest.

Blogging er annerledes, utfordrende og kjempe gøy! Men noen ganger tar jeg meg selv i å søke etter det perfekte, gang på gang. Når skal lille Rikke lære… Det er så mange der ute, så mange unike bloggere, som jeg ofte tar meg selv i å sammenligne meg med. Istedenfor å fokusere på mitt, og min merkevare. Bygge opp under hvem Rikke er, hva hun står for og hva hennes lidenskap er. Bloggverden for meg er veldig surrealistisk, alt virker så perfekt. Alle merkeklærne, veskene, skoene… de eneste merkene jeg har vokst opp med er de som produserer ski.. Det er ikke det at jeg ikke interesserer meg for mote og alt som hører med, for det gjør jeg virkelig. Men det er ikke alle som har råd til den overdådige livsstilen, og det kan ofte være litt vondt å innse. Av og til er det sårt å føle seg utenfor, ikke bra nok, ikke slank nok, ikke flink nok. Det er da det er ekstra viktig å huske på hvorfor du gjør dette, og bare stole på deg selv. Jeg trodde aldri jeg ville bli så interessert i blogging som jeg er blitt, og det er jeg super takknemlig for. 

// Blogging is different, challenging and so much fun! But sometimes I get trapped in perfection. When will I learn… There are so many out there, so many unique bloggers, which I often tend to compare myself to. Instead of just focusing on my own stuff, and my brand. Find out who Rikke is, what she stands for and what her passion is. The blog world seems so surreal, everything is just so perfect. All the designer clothes, purses and shoes… the only brands I knew of when I grew up was the ones who produced skis. You see, not everyone can afford that lavish lifestyle, and sometimes it’s hard to realize. It makes me feel left out, not good enough, not skinny enough, not talented enough. That’s when you have to remind yourself why you’re doing this, and just trust yourself. I never thought I would be as caught up in the blog life as I am, and I’m so grateful for that. 

 

Grateful for Maria who gave me that extra push to start blogging in the first place.

Grateful for a supportive boyfriend. 

Grateful for a loving family. 
And there’s not much else you need in life to go chase your dreams, and that’s what I’m gonna do.