Browsing Category

Thoughts

@Thoughts

WHEN DO YOU HAVE TO STOP?

mai 30, 2017

Det er vanskelig å vite når man skal sette foten ned og si stopp.

// It’s hard to know when to put your foot down and say stop.

Når er du normal sliten, og når er du farlig sliten?

// When are you normal tired, and when are you dangerously tired? 

Farlig sliten, da mener jeg at du er på vei mot å utvikle ME. Det finnes mange som klarer seg uten å havne i de største gropene, men det du ikke legger merke til er de som ikke klarer seg. Det å være konstant sliten gjør noe med deg, med din mentalitet. Selvom jeg har vært igjennom en del med sykdommen, så er jeg fortsatt sett på som et mildt eksemplar på hva ME faktisk kan gjøre med deg. Jeg var kun sengeliggende i 6 måneder, KUN 6 måneder. For meg er det galskap å høre på andre fortelle meg historier om folk som har ligget der i over 2 år. Det å overleve 2 år sengeliggende, det står respekt av. Du kan ikke forestille deg den følelsen av å være hjelpesløs, før du faktisk er der selv. Jeg husker en gang at en venninne av meg slet med å være sliten, og følte at noe var galt. Hun valgte å gå til legen, men legen kunne ikke finne noe som helst. Legen fikk henne til å føle seg paranoid for å tro at noe var galt, bare fordi verdiene fra blodprøvene var normale. Føler du at noe er galt, skal du aldri tvile på deg selv. Det gjorde jeg, i hele to år, før jeg innså at det faktisk var noe fysisk feil med meg. Men se på meg nå, jeg har aldri hatt mer energi enn det jeg har nå. Uten min diagnose, hadde jeg aldri vært der jeg er i dag. Jeg er sunn, frisk og energisk. Det å ha energi er for meg veldig viktig, for uten energi er jeg ingenting. Jeg MÅ ha energi for å kunne gjøre ting, og når jeg har det så føles livet som en dans på roser.
I dag hadde jeg et intervju (som jeg gleder meg til å dele med dere!!), deretter slengte jeg på meg et par fargerike treningsklær og tok meg en tur ut i regnet! ÅH jeg er så lykkelig om dagen, alt går på skinner og jeg er proppfull av energi <3!!! Jeg har nettop ankommet Geilo, også drar jeg videre på en dagstur til Bergen i morgen tidlig. Så vi snakkes, cause mama needs her beauty sleep <3

// I mean dangerously tired is when you’re about to develop chronic fatigue. There are so many people who make it without falling too hard, but what you don’t see is those who doesn’t make it. To be constantly tired messes with you, with your mentality. Even though I’ve been through a lot with my disease, I’m still counted as a mild version of what chronic fatigue actually can do to you. I was only bedridden for 6 months, ONLY 6 months. For me it’s crazy to listen to stories where some have been bedridden for two years. To survive two years locked up in your room, that is respect. You can’t even imagine the feeling of being helpless, until you’re in the same situation yourself. I remember one time, where a friend of mine was a bit more tired then usually, and she felt that something was wrong. She went to the doctor, but the doctor couldn’t find anything. The doctor made her think she was paranoid for thinking that something was wrong, just because the values from the blood tests were normal. If you think something is wrong, never doubt yourself. Cause I did that for two whole years, until I figured that something had to be wrong with me physically. But look at me now, I’ve never been more energized. Without my diagnosis, I would have never been where I am today. I’m healthy, fresh and energized! To have energy for me is very important, cause without energy I’m nothing. I NEED energy to do stuff I want, and when I do life feels like a bed of roses. Today I had an exciting interview (which I’m looking forward to share with you!!), and after that I put on some colorful training clothes and marched out in the rain! OH I’m so happy nowadays, everything runs smoothly and I’m bursting with energy <3!!! I just arrived Geilo, and then a day trip to Bergen tomorrow morning. So we’ll talk later babes, mama needs her beauty sleep <3

@Thoughts

LET YOURSELF BE FLAWED

mai 25, 2017

Det å bli komfortabel med seg selv, det tar tid. Sommeren er rett rundt hjørnet, og jeg kan tenke meg at det er mange jenter der ute som gruer seg. Jeg har kickstartet sommeren med en tidlig ferie, siden Loïc kommer til å tilbringe hele sommeren i militæret. Vanligvis så pleier ferier stort sett å handle om trening, men ikke i år. Det føles rart, samtidig som det gir meg muligheter til å gjøre andre ting. Så klart det var hardt å motivere seg til intervalløkter i 30 varmegrader, men samtidig så var det på en måte verdt det. Nå har jeg ingenting som «må» gjøres, og jeg vet ikke helt om jeg liker det eller ikke. Med Loïc som kjæreste, så blir det selvfølgelig aktivitet. Vi har med oss oppblåsbare padle brett, som vi har brukt opp to ganger allerede. I tillegg til det så har vi planer om å en fjelltur i solnedgangen, og et par økter ved bassengkanten. Selvom jeg alltid har holdt meg i aktiv hele livet, så har jeg på en måte aldri følt at «sommerkroppen» noen sinne har vært innen rekkevidde. Jeg føler det på en måte er håpløst for meg å motivere meg til å trene for en optimal «sommerkropp», da jeg aldri får det resultatet jeg ønsker uansett. Som jeg har nevnt tidligere, så har jeg alltid hatt et par ekstra kilo å rutte meg da jeg var yngre, som har resultert i litt overflødig fett spesielt ved mage partiet. Magen min har alltid vært et sårt tema for meg, og hver sommer blir jeg alltid påminnet det. Så klart jeg er slankere enn jeg har vært på lenge, men allikevel tar jeg meg selv i å være misfornøyd med kroppen min. Jeg skulle ønske jeg kunne være fornøyd som jeg er, men som sagt så er jeg en perfeksjonist. Det er nok ikke noe feil med kroppen min, men heller hodet mitt. Jeg er mester på å snakke meg selv ned, og jeg jobber med meg selv hver dag.
For en dag, så skal jeg kunne stå foran speilet og bare tenke «wow, så flott du er!»

 

// Getting comfortable in your own skin is a working process, and it takes time. Summer is right around the corner, and I can only imagine how many girls out there who’s already afraid. I kickstarted my summer with an early vacation, since Loïc is spending his whole summer in the military. Normally vacations are for summer trainings, but not this year. It feels kind of weird, but at the same time it gives me the opportunity to do other stuff. Of course it was hard to motivate myself for intervals in 30 degrees, but at the same time it was worth it. Now I have noting that «needs» to be done, and I’m not sure if I like it or not. With Loïc as a boyfriend, we are for sure active on vacations. He brought inflatable padle boards, which we’ve already used twice. In addition to that we are planning to do a hike and a few workouts by the pool. Even though I’ve been active my whole life, I’ve never felt comfortable in my own skin. I feel that its kind of hopeless to motivate myself to achieve the «summer body», cause I never get the results I want. As I’ve told you guys before, I had a few extra kilos when I was younger, which makes my stomach fat a bit looser then I normally prefer. My stomach has always been a touchy subject for me, and every summer reminds me of that. Of course I’m a lot skinnier then I’ve been in a long time, but yet I feel dissatisfied with my body. I just wish I could be happy as I am, but sadly I’m a perfectionist. There’s probably nothing wrong with my body, just my head. I’m a champion at beating myself up, and I’m working on it every single day.
Cause one day. I wanna be able to look in the mirror and just think «wow, you look great!»

@Thoughts

THE KEY TO ETERNAL HAPPINESS

mai 16, 2017

Bedre med en «oops» enn en «hva om», syntes ikke du og? Hele livet mitt har jeg alltid undret «hva om», istedenfor å bare gå for det og heller stå igjen med en «oops». Da har du i hvert fall prøvd, og kan avskrive det. Nå går jeg for det, virkelig. Jeg vil hjelpe deg der ute, som trenger hjelp, og tro meg når jeg sier at jeg gjør alt jeg kan for å få det til. Tiltoppen (nettsiden min) er tilgjengelig, men det er ikke det eneste jeg vil tilby. Det er tydelig at det vi spiser spiller en stor rolle i forhold til vår helse og livskvalitet, men det jeg tror spiller størst rolle er vår mentalitet. Med en optimal kropp og mentalitet så kan du oppnå HVA SOM HELST, så lenge du brenner for det. Ikke tro at det du brenner for nå, er det du nødvendigvis kommer til å brenne for i fremtiden. Det handler om å finne ut hva du vil i livet, hva som ligger ditt hjerte nært og kjært. For meg var alpint min lidenskap da jeg var yngre, men etterhvert som jeg ble eldre forandret det seg. Jeg elsker ski, misforstå meg rett, men det er ikke det jeg vil dedikere livet mitt til. Etter alt jeg har erfart og lært, føler jeg et ansvar for å gjøre vår neste generasjonen bevisst. I den verden vi lever i er det så mye ansvar og press, som egentlig vi legger på oss selv. Vi må lære oss å sette pris på oss selv, tro på at kjærligheten vi har til oss selv er mer enn nok. Du trenger ikke andre til å bekrefte deg som person, for å være bra nok. Nøkkelen til god livskvalitet er å elske deg selv, hvis du klarer det uavhengig av andre, så har du knekt koden til evig lykke. For når du føler deg verdifull, så tiltrekker du deg alt det gode livet har å tilby.
Er ikke det det vil alle ønsker her i livet? Evig lykke? 
Det er her mitt neste prosjekt passer perfekt, og jeg gleder meg sånn til å dele sluttresultatet med dere <3

// Better an «oops» then a «what if», don’t you think too? Throughout my life I’ve always wondered «what if», instead of going for it and get an «oops». At least you know you tried. Now I’m going for it 100%. I want to help people out there, who needs help, and believe me I’m working 24/7 to succeed. Tiltoppen (my website) is finished, but that’s not all I got. It’s obvious that what we eat affects our health and quality of life, but I truly believe that our mentality has an even greater role. With an optimal body and mentality you can achieve WHATEVER YOU WANT, as long as you’re passionate about it. Dont expect that what you are passionate about now, is necessarily what you’ll be passionate about in the future. It’s all about figuring out what your life’s purpose is, from within your heart. I loved skiing, dont get me wrong, it just wasn’t what I wanted to dedicate my whole life to. After everything I’ve been through and learned, I feel a responsibility to make our next generation conscious. The world we live in involves a lot of responsibility and pressure, which we can blame on ourselves. We need to start learning how to appreciate ourselves, and believe that the love we have for ourselves is more than enough. You dont need others approval, to be good enough. The key to a good life is to love yourself, if you manage that independently of others, you’ve solved the puzzle to eternal happiness. Because when you feel valuable, you attract all the good stuff life has to offer. 
Isn’t that what we all want? Eternal happiness?
This is where my next project fits perfectly in, and I can’t wait to share the end results with you guys <3

@Thoughts

I REALIZED SOMETHING

mai 7, 2017

Til å være kun 21 år gammel, føler jeg meg skremmende komfortabel i mitt eget selskap. De siste årene har jeg innsett at jeg trives best på egenhånd, i mitt eget selskap. Det høres kanskje egoistisk ut, men om jeg har det bedre med meg selv på den måten, så får det heller bare høres litt egoistisk ut da. Jeg er kommet til et punkt i livet hvor jeg ikke orker å anstrenge meg lengre, jeg har ikke lengre det behovet for å gjøre som alle andre. Så klart jeg blir ensom i ny og ne, men det er en brøkdel i forhold til de gangene jeg føler meg tilfreds med livet. Å flytte til Oslo blir en stor forandring, jeg gru gleder meg på en måte. Det er ingen fjell eller solnedganger på Hardangervidden å flykte til. Kanskje jeg har godt av det? Det å vokse opp, for meg, handler om og ta ansvar, stå opp for seg selv og bli trygg. Men på en annen side er jeg også en person som elsker å flykte fra ting som føles vanskelig, og jeg vet at det ikke er en av mine beste kvaliteter. I går dro jeg opp på Hardangervidden for å ta litt bilder av solnedgangen, alene. Solstrålene kysset ansiktet mitt, mens jeg satt der å nøt den siste gylne timen. Solnedganger har en tendens til å sette livet litt i perspektiv, det får meg til å tenke. Tenke på hva jeg vil og hva jeg vil oppnå. For første gang på lenge følte jeg meg tilfreds der jeg satt med bildøren åpen, tilfreds med livet mitt. Endelig er jeg kommet til et punkt i livet der jeg er fornøyd, fornøyd med hvordan ting utvikler seg. Jeg har en fantastisk jobb, en familie og kjæreste som elsker meg for den jeg er og brikkene begynner sakte men sikkert å falle på plass. Det å slutte på ski var tungt, og da er det så godt å endelig kjenne at valget jeg tok var rett. Studentlivet er rett rundt hjørnet, og jeg gru gleder meg på mange måter. Jeg er en person som kan by på meg selv, men kun med de jeg er komfortabel med. Introverten i meg har nok alltid vært der, den har bare blomstret litt ekstra de siste årene. Hva om ingen liker meg? Eller hva om jeg ikke liker noen? Hele livet mitt har jeg kjent på en følelse av å være annerledes, at mine interesser avviker fra alle andres. Jeg visste allerede fra jeg var åtte år, at følelser kom til å bli en stor del av livet mitt. Det jeg ikke visste var hvordan jeg kunne håndtere dem.
Det kan jeg nå. 

// For being only 21 years old, I feel terrifyingly comfortable in my own company. The last couple of years I’ve realized that I prefer my own company. It sounds selfish, but if it makes me happy, then so be it. I’ve come to a point in life where I do not feel like forcing anything, I dont longer have the need to do as everyone else. Of course I get lonely sometimes, but that’s a fraction compared to the times I feel satisfied with my life. Moving to Oslo is gonna be a big change, and I’m kind of nervously excited. There’s no mountains or sunsets at Hardangervidden (a mountain plateau between Geilo and Bergen) to escape to. Maybe I need it? To grow up, for me, is about taking responsibility, standing up for yourself and gaining confidence. But on the other hand I’m a person who loves to escape when things gets complicated, and I know it’s not my best quality. Yesterday I drove up to Hardangervidden to take some sunset pictures, alone. The sun rays kissed my face, while I sat there enjoying the last golden hour of the day. Sunsets tend to put my life in perspective, it makes me think. Think about what I want and what I wanna achieve in life. For the first time in my life I felt satisfied, as I sat with my car door open letting the sun rays in. I’ve come to a point where I’m happy, I feel confident about the direction my future is headed. I got an amazing job, a family and boyfriend who loves me for who I am, and suddenly the pieces slowly fell into place. To quit skiing was hard on me, and that’s why it feels so damn good that the choice I took, finally feels right. The student life is right around the corner, and I’m, as I mentioned earlier, nervously excited. I’m a person who can give of myself, but only with the people I’m comfortable around. The introvert in me has probably always been there, it has just flourished a bit extra the past years. What if nobody likes me? Or what if I don’t like anyone? My whole life I’ve had this feeling of being different, and that my interests differs from everyone else’s. I already knew from when I was eight years old, that my emotions were going to be a big part of my life. What I didn’t know was how to deal with them. 
And now I know. 

@Thoughts

SUMMER MAKES ME ANXIOUS

mai 4, 2017

  Sommeren er rett rundt hjørnet, noe som føles bra men samtidig litt skummelt. Som mange vet så var ikke jeg akkurat den slankeste på barneskolen, og jeg det fikk jeg ofte høre. Helt fra første klasse fikk jeg kommentarer som «tjukken» slengt i trynet. Jo eldre jeg ble, jo mer gikk det inn på meg. Jeg husker så godt de kveldene jeg lå og gråt i frykt for neste skoledag, på grunn av noen små kommentarer. Men små kommentarer er ofte de som sårer mest, de små kommentarene du får høre støtt og stadig.

Du er for tjukk til å være med på fotball, du er for tjukk til å hoppe tau, og du er i hvert fall for tjukk til å bli likt av gutter.

Jeg lot hver og en kommentar gli forbi i stillhet, og jeg overlevde 6 år på den skolen, takket være min familie og beste venn. Etter sjette klasse så valgte vi å flytte til Geilo, et sted som tok meg imot med åpne armer.  Du skjønner, all fortid er som arr, de gjør ikke vondt lengre men de synes for det om. Sommeren er en tid som byr på mye kroppspress, hvor du blir omringet av de flotteste kroppene. Mange ser sikkert på meg som normalvektig, men det er ikke det jeg ser i speilet. Jeg ser fortsatt den lille, litt overvektige og usikre jenten som ble mobbet i ung alder.

// The summer is right around the corner, and it feels good at the same time as it feels scary. As some of you maybe know, I wasn’t the skinniest person back at elementary school, and the kids weren’t shy about letting me know. From day one I got comments like «fatty» thrown in my face. The older I got, the more it got to me. I remember so well the nights were I cried myself to sleep in fear of the next day of school, because of some small comments. But the small comments are usually the ones that hurts the most, you get them day after day.  

You’re too fat to play soccer, you’re too fat to jump rope, and you’re clearly too fat to be liked by guys. 

I let every single comment pass me by in silence, and I survived 6 years at that school, thanks to my family and best friend. After 6 years we decided to move to Geilo, a place that welcomed me with open arms. You know, the past is like scars, they doesn’t hurt anymore but you can still see them. The summer contains a lot of beauty sickness, where you are surrounded by beautiful bodies. Many of you may look at me as normal weight, but that’s not what I see in the mirror. I still see that little, a bit overweight and insecure girl that was bullied at young age. 

@Thoughts

SWITCHED AT BIRTH?

april 29, 2017

Når jeg var yngre, var jeg sikker på at jeg var havnet i feil familie. Jeg spurte mamma støtt og stadig om jeg kunne få se fødselsattesten min, ja jeg tok det faktisk så langt. Kanskje ble jeg revet litt med i tv-serien «Switched at birth» eller kanskje det var noe annet jeg følte på. Grunnen til at jeg konkluderte med at jeg ikke hørte til i den familien jeg var i, var rett og slett fordi jeg hadde så mye følelser. Jeg kunne gå å gruble på noe i flere døgn, mens Maria lot det gå etter 5 minutter. Det var urettferdig for meg å ikke kunne gi slipp på samme måte som henne. 

// When I was younger, I was certain that I was switched at birth. I often asked my mom to see my birth certificate, yes I really took it that far. Maybe I got a little carried away in the tv-series «Switched at birth» or maybe it was something else. The reason I felt that way, was because of all the emotions I experienced. I could ponder about something for days, while Maria would let it go after 5 minutes. By the time, it felt unfair to not have that quality to just let go when I wanted.

Når jeg har mye å tenke på, så kan jeg ikke bare la det gå, jeg må håndtere det i mitt eget tempo. Som mamma ofte pleier å si, så er jeg min egen fiende. Følelser, tanker og alt annet mellom himmel og jord, liker jeg å holde for meg selv. Men samtidig så føler jeg en plikt ovenfor andre å vise at det er helt normalt og føle seg fortapt. Det er en del av livet, se på det som lærdom. Kall meg gjerne gal, men jeg tror på at det finnes mer mellom himmel og jord enn hva vi kan sette fingeren på. Når ting går galt så velger jeg å se på det som at universet prøver å formidle et budskap til meg.

// When I’m going through stuff, I can’t just let it to, I have to process it in my own tempo. As mom usually says, I’m my own enemy. Feelings, thoughts and all in between heaven and earth, I like to keep it for me. But at the other hand I feel this duty to show other people that it’s normal to feel lost sometimes. It’s a part of life, look at it as wisdom. Call me crazy, but I like to think there’s more between heaven and earth than we know of. When things doesn’t go my way, I like to think of it as a sign from the universe, trying to tell me a message. 

La meg ta et eksempel, jeg skulle på ski trening på Ål. Pappa var bortreist, NTG (som jeg var min opprinnelige treningsgruppe) hadde ikke trening og det var meldt pluss grader. Allikevel skviser jeg meg inn med en treningsgruppe på Ål, og trening blir utsatt i 2 timer. Jeg ringer pappa om råd, men ingen tar telefonen. Etter to timer, så trosser jeg alle signalene, og tar på meg utstyret. På første tur etter besiktigelsen så tryner jeg på det flateste partiet, slår opp leppen min og strekker korsbåndet i skulderen. Jeg velger å se på dette som konsekvensene mine av å ikke lytte til signalene fra universet.

// Let me give you an example, I was going skiing at Ål. My dad was out of town, NTG (my training group) didn’t have training and the forecast didn’t look too good. Despite that I managed to arrange a training with another group, and training gets delayed for two hours. I call my dad for advice, but he doesn’t pick up his phone. After two hours, I defy the signals, and put on my gear. First run after the inspection I crash on the flat, break my lip and pulled my ACL in the shoulder. I like to look at it as a consequence of not listening to the signals I got from the universe. 

Hvis du tenker deg om, har noe lignende skjedd deg?
//Think about it, has something similar happened to you?