@Thoughts

SWITCHED AT BIRTH?

april 29, 2017

Når jeg var yngre, var jeg sikker på at jeg var havnet i feil familie. Jeg spurte mamma støtt og stadig om jeg kunne få se fødselsattesten min, ja jeg tok det faktisk så langt. Kanskje ble jeg revet litt med i tv-serien «Switched at birth» eller kanskje det var noe annet jeg følte på. Grunnen til at jeg konkluderte med at jeg ikke hørte til i den familien jeg var i, var rett og slett fordi jeg hadde så mye følelser. Jeg kunne gå å gruble på noe i flere døgn, mens Maria lot det gå etter 5 minutter. Det var urettferdig for meg å ikke kunne gi slipp på samme måte som henne. 

// When I was younger, I was certain that I was switched at birth. I often asked my mom to see my birth certificate, yes I really took it that far. Maybe I got a little carried away in the tv-series «Switched at birth» or maybe it was something else. The reason I felt that way, was because of all the emotions I experienced. I could ponder about something for days, while Maria would let it go after 5 minutes. By the time, it felt unfair to not have that quality to just let go when I wanted.

Når jeg har mye å tenke på, så kan jeg ikke bare la det gå, jeg må håndtere det i mitt eget tempo. Som mamma ofte pleier å si, så er jeg min egen fiende. Følelser, tanker og alt annet mellom himmel og jord, liker jeg å holde for meg selv. Men samtidig så føler jeg en plikt ovenfor andre å vise at det er helt normalt og føle seg fortapt. Det er en del av livet, se på det som lærdom. Kall meg gjerne gal, men jeg tror på at det finnes mer mellom himmel og jord enn hva vi kan sette fingeren på. Når ting går galt så velger jeg å se på det som at universet prøver å formidle et budskap til meg.

// When I’m going through stuff, I can’t just let it to, I have to process it in my own tempo. As mom usually says, I’m my own enemy. Feelings, thoughts and all in between heaven and earth, I like to keep it for me. But at the other hand I feel this duty to show other people that it’s normal to feel lost sometimes. It’s a part of life, look at it as wisdom. Call me crazy, but I like to think there’s more between heaven and earth than we know of. When things doesn’t go my way, I like to think of it as a sign from the universe, trying to tell me a message. 

La meg ta et eksempel, jeg skulle på ski trening på Ål. Pappa var bortreist, NTG (som jeg var min opprinnelige treningsgruppe) hadde ikke trening og det var meldt pluss grader. Allikevel skviser jeg meg inn med en treningsgruppe på Ål, og trening blir utsatt i 2 timer. Jeg ringer pappa om råd, men ingen tar telefonen. Etter to timer, så trosser jeg alle signalene, og tar på meg utstyret. På første tur etter besiktigelsen så tryner jeg på det flateste partiet, slår opp leppen min og strekker korsbåndet i skulderen. Jeg velger å se på dette som konsekvensene mine av å ikke lytte til signalene fra universet.

// Let me give you an example, I was going skiing at Ål. My dad was out of town, NTG (my training group) didn’t have training and the forecast didn’t look too good. Despite that I managed to arrange a training with another group, and training gets delayed for two hours. I call my dad for advice, but he doesn’t pick up his phone. After two hours, I defy the signals, and put on my gear. First run after the inspection I crash on the flat, break my lip and pulled my ACL in the shoulder. I like to look at it as a consequence of not listening to the signals I got from the universe. 

Hvis du tenker deg om, har noe lignende skjedd deg?
//Think about it, has something similar happened to you?

 

No Comments

Legg inn en kommentar

%d bloggere liker dette: