@Thoughts

NO RAIN, NO FLOWERS

september 27, 2017

 Høsten er både vakker og brutal. Én solskinnsdag kan gi så mye glede, og én regnværsdag kan gi så mye sorg. Den siste tiden har jeg nok mest erfart det siste. Alt jeg skulle ha gjort. Alt jeg har gått glipp av. Alt jeg ikke har oppnådd. Jeg er jo en person som kan skape storm i et vannglass, men som oftest foregår det på innsiden. Inni meg ulmer det av følelser. Følelser som er så vonde. Jeg er både min egen bestevenn og fiende. I det siste har jeg vært min egen fiende. Om og om igjen, drar jeg meg selv ned. Ét avvik, er alt som skal til. Det kan være så lite som en joggetur som ikke blir innfridd, en vaskemaskin som ikke blir tømt eller et kapittel som ikke blir lest til morgendagens forelesning. Små ting, som føles store for meg. Det er så lett å falle inn i «flink pike» syndromet. Drømme seg bort i perfekte hverdager på sosiale medier, og grave seg ned i egen misnøye. Så bevisst som jeg er blitt, går jeg likevel i egne feller. Misforstå meg rett, jeg er takknemlig for det livet jeg har. De tunge dagene gjør at jeg setter så utrolig pris på de gode. Men jeg skal ikke legge skjul på at livet mitt ikke er som jeg forestilte meg da jeg var seks år, ikke det at jeg lider av den grunn. Men av og til lengter jeg fortsatt etter det livet jeg aldri fikk….

Har du det sånn av og til?



The fall is both beautiful and brutal. One day of sunshine can give so much joy, and one rainy day can give so much sorrow. I’ve been experiencing the last one a lot lately. Everything I should’ve done. Everything I’ve missed out on. Everything I haven’t achieved. I’m a person that can create a storm in a glass of water, but usually on the inside. The emotions smolders inside of me. Painful emotions. I’m both my own bestfriend and enemy. Lately I’ve only been my own enemy. Over and over again, I drag myself down. One deviation, is all that it takes. It may be as little as skipping a run, avoiding the dirty laundry or not reading a chapter for school. Little things, that feels big for me. It’s so easy to fall into the «good girl» syndrome. Dream about the perfect life on social media, and drown in misery. As conscious as I’ve become, I still fall into my own traps. Don’t get me wrong, I’m grateful for the life I have. The bad days really makes me appreciate the good ones. But I can’t hide the fact that my life isn’t as I pictured when I was six years old, even though I’m not suffering for that reason. But sometimes I still catch myself, longing for the life I never got…. 

Do you ever feel that way?

No Comments

Legg inn en kommentar

%d bloggere liker dette: