@Thoughts

I REALIZED SOMETHING

mai 7, 2017

Til å være kun 21 år gammel, føler jeg meg skremmende komfortabel i mitt eget selskap. De siste årene har jeg innsett at jeg trives best på egenhånd, i mitt eget selskap. Det høres kanskje egoistisk ut, men om jeg har det bedre med meg selv på den måten, så får det heller bare høres litt egoistisk ut da. Jeg er kommet til et punkt i livet hvor jeg ikke orker å anstrenge meg lengre, jeg har ikke lengre det behovet for å gjøre som alle andre. Så klart jeg blir ensom i ny og ne, men det er en brøkdel i forhold til de gangene jeg føler meg tilfreds med livet. Å flytte til Oslo blir en stor forandring, jeg gru gleder meg på en måte. Det er ingen fjell eller solnedganger på Hardangervidden å flykte til. Kanskje jeg har godt av det? Det å vokse opp, for meg, handler om og ta ansvar, stå opp for seg selv og bli trygg. Men på en annen side er jeg også en person som elsker å flykte fra ting som føles vanskelig, og jeg vet at det ikke er en av mine beste kvaliteter. I går dro jeg opp på Hardangervidden for å ta litt bilder av solnedgangen, alene. Solstrålene kysset ansiktet mitt, mens jeg satt der å nøt den siste gylne timen. Solnedganger har en tendens til å sette livet litt i perspektiv, det får meg til å tenke. Tenke på hva jeg vil og hva jeg vil oppnå. For første gang på lenge følte jeg meg tilfreds der jeg satt med bildøren åpen, tilfreds med livet mitt. Endelig er jeg kommet til et punkt i livet der jeg er fornøyd, fornøyd med hvordan ting utvikler seg. Jeg har en fantastisk jobb, en familie og kjæreste som elsker meg for den jeg er og brikkene begynner sakte men sikkert å falle på plass. Det å slutte på ski var tungt, og da er det så godt å endelig kjenne at valget jeg tok var rett. Studentlivet er rett rundt hjørnet, og jeg gru gleder meg på mange måter. Jeg er en person som kan by på meg selv, men kun med de jeg er komfortabel med. Introverten i meg har nok alltid vært der, den har bare blomstret litt ekstra de siste årene. Hva om ingen liker meg? Eller hva om jeg ikke liker noen? Hele livet mitt har jeg kjent på en følelse av å være annerledes, at mine interesser avviker fra alle andres. Jeg visste allerede fra jeg var åtte år, at følelser kom til å bli en stor del av livet mitt. Det jeg ikke visste var hvordan jeg kunne håndtere dem.
Det kan jeg nå. 

// For being only 21 years old, I feel terrifyingly comfortable in my own company. The last couple of years I’ve realized that I prefer my own company. It sounds selfish, but if it makes me happy, then so be it. I’ve come to a point in life where I do not feel like forcing anything, I dont longer have the need to do as everyone else. Of course I get lonely sometimes, but that’s a fraction compared to the times I feel satisfied with my life. Moving to Oslo is gonna be a big change, and I’m kind of nervously excited. There’s no mountains or sunsets at Hardangervidden (a mountain plateau between Geilo and Bergen) to escape to. Maybe I need it? To grow up, for me, is about taking responsibility, standing up for yourself and gaining confidence. But on the other hand I’m a person who loves to escape when things gets complicated, and I know it’s not my best quality. Yesterday I drove up to Hardangervidden to take some sunset pictures, alone. The sun rays kissed my face, while I sat there enjoying the last golden hour of the day. Sunsets tend to put my life in perspective, it makes me think. Think about what I want and what I wanna achieve in life. For the first time in my life I felt satisfied, as I sat with my car door open letting the sun rays in. I’ve come to a point where I’m happy, I feel confident about the direction my future is headed. I got an amazing job, a family and boyfriend who loves me for who I am, and suddenly the pieces slowly fell into place. To quit skiing was hard on me, and that’s why it feels so damn good that the choice I took, finally feels right. The student life is right around the corner, and I’m, as I mentioned earlier, nervously excited. I’m a person who can give of myself, but only with the people I’m comfortable around. The introvert in me has probably always been there, it has just flourished a bit extra the past years. What if nobody likes me? Or what if I don’t like anyone? My whole life I’ve had this feeling of being different, and that my interests differs from everyone else’s. I already knew from when I was eight years old, that my emotions were going to be a big part of my life. What I didn’t know was how to deal with them. 
And now I know. 

No Comments

Legg inn en kommentar

%d bloggere liker dette: